søndag 15. november 2020

Nostalgi - i ord og bilde

 Utstilling nr. 3.  

1


- Bestemor, levde du i gamle dagar?

Ja, etter ein tenkepause måtte eg svara ja. Vel og merka så levde eg ikkje saman med dinosaurane eller vikingane, men når ein femåring spør, må eg innrømma at eg levde i gamle dagar. Då mykje var annleis. Og tar eg med det foreldra og besteforeldra mine fortalte om, så har eg absolutt kjennskap til ei tid som barnebarna mine vil sjå på som gamle dagar.

2

Og i gamle dagar gjekk arbeidet føre seg med handemakt og hestekraft.

Ljåen

Eg er so gamal

at eg held meg til ljå.

Stilt syng han i graset,

og tanken kan gå.

Det gjer ikkje vondt heller,

segjer graset,

å falla for ljå.

Olav H. Hauge

3


Slipesteinen var kjekk å leika med for oss ungane. Og den var berre i bruk ein gong i blant i mi tid. Men då markene skulle slåast for hand og kniven var i bruk til så mangt, var det nok annleis. Ikkje alle hadde berre gode opplevingar ved sveiva. 

Mot sør i sola ved eldhusveggen,
der var vel heitt, san, ein sommarsdag,
og reint ein triveleg stad for kleggen,
og fly og fuglar av mange slag.
Og midt i surrande flugeflokkar
stod slipesteinen vår, traust og stor,
der rei han stødt på to digre stikkar,
og aksen gjekk i ein fleskesvor.
..,
Ein diger klegg seg på steinen sette,
- han var vel møtt, så han trengte fred.
Han sat so hoggande godt til rette
med sjølve storslegga like ved.
Og før eg sansa meg rett, eg treiv ho,
treiv sjølve storslegga, tung og stor,
og kvinande gjennom lufta dreiv ho
så steinen klovna, men kleggen for. 
Jakob Sande (utdrag)
*
 
Det låg ikkje til rette for store gardar på sørspissen av øya vår. Og når det var gode år med fiske, blei det lite stell av marka. Det var så ille at amtmannen skreiv i årsmeldinga si at det var greitt at det blei mindre fisk eit år, sjølv om det gav magre kår på Karmøy, for då ville bøndene der leggja meir flid i jordbruket og få meir jamn inntekt frå år til år. 
For det var bønder her. Og kyr. Midt i Havn:
Det den store løa står, er det nå paviljongen samlar folk når noko skal skje i Havn.

4

5

Naturen blei utnytta maksimalt av dei som gjekk føre oss. Tang og tare blei brukt til gjødsel på markene. Men det var ikkje berre å forsyna seg. Godene i havet var regulerte. Den vesle garden vår på Høines hadde både tarerett og lakserett. Om desse rettane fortel at dei hadde sansen for at ressursene måtte forvaltast klokt, eller om det var for å hindra krangel og slosskamp, fortel ikkje denne historia noko om. Men eg veit at første gong det blei innført fiskekvotar, var det mellom anna for å unngå slossing.

Lauv blei til dyrefôr. No var det vel ikkje all verdas lauv å bera i hus på denne «ytterste nøkne ø», Men det blei rive lyng. Og den blei boren heim på ryggen om ein ikkje hadde hest å hjelpa seg med til slikt. Eller kanskje mannen i huset brukte hesten til noko anna den dagen. I alle fall var det nok slik at både kone og mann var i fullt arbeid frå morgon til kveld, både ute og inne. 

Dei slit som folk gjer flest

med småbruk oppi Åsmarken

der kjerringa er hest.

Alf Prøysen tar vel litt hardt i her, men fortel likevel litt om felles innsats for å klara seg. For slik var det nok. Og på museet er det faktisk ein koneplog, ein liten plog som ein kunne bruka for å komma til der den store ville setja seg fast.

6

 
Gamle Lena som budde på Høines, steikte potetkaker på gruva og fyrte med lyng. Far fortalte at dei fekk stå å sjå på når potetkakene løfta seg på plata, før Lena letta dei over på eit trebrett. Så var det varme potetkaker med smør og sukker på å få for ein liten gut. Smør som rant ut av potetkaka og inn mellom fingrane.

Eg hugsar også Lena, enda ho var fødd i 1874. Ho hadde kamferdrops i kråskåpet, og me måtte snakka inn i eit horn for at ho skulle høyra oss. Då ungdomsskolen blei bygd, såg ho huset reisa seg frå stoveglaset sitt. Det var "eit glasshus" meinte ho og kunne ikkje forstå kvifor dei skulle ha så store gluggar ut mot vestavinden.

7

Kvardagane blei fylte av arbeid og leik for ungane, heilt utan digitale dibbeduttar. På melkekrakken kunne vener møtast og på vegen blei det streka opp trippelek. Eller paradis som andre kalte det. 

Men nostalgien må ikkje få oss til å tru at det var berre paradis før vår tid. For det var mykje slit. Ordet "tenår" var ikkje funne opp. Enten var du barn eller så var du vaksen. Og dei vaksne skulle arbeida.



Og når ein arbeidde, var det oftast med hendene. Ikkje så mange sat inne på eit varmt kontor.

8


- Kva vil du bli når du blir stor? spør me. Og ungane trur at dei kan leggja verda under sine føter og velja og vraka. Til og med dra til månen, om dei arbeider hardt nok. Eg spurte farfar kvifor han blei skomakar. Læraren gav oss i leksa å finna det ut, og farfar svarte at han ville dra til sjøss, men ingen ville ha ein hoftehalt gut ombord. Så han sette seg på skomakarkrakken 
og blei sitjande der.
Og me ungane fekk i oppgåve å gå med sko. Ikkje å ha sko på føtene, men å levera tilbake sko som hadde blitt heilsåla eller flikka på eller sette jernhæl på, 

Mange bygningar står no og fortel om farne tider. Og dei kunne ha fortalt mykje dersom dei kunne snakka.

9


10


I hagen på Høines blei vannpumpa ståande. Det var aldri nokon brønn akkurat der. Men far sette henne opp. Og dermed fekk to generasjonar læra om brønn og pumpekranar. To generasjonar som elles kunne ha trudd at vatnet hadde komme ut av ein spring frå skapelsen av.

Men ein ting gjorde unge gutar som dei som veks opp i dag kan misunna dei. Dei drog ut i verda. Med store skip. Nokon hadde utferdstrong. Andre kjende seg nokså små då reisekista blei pakka;



Vesle Daniel skal ut i verda
og gjer kista klar i denne stund
Over store hav mot sør går ferda
Med San Salvador av Haugesund,

Der kjem far hans, gamle Dave Myra 
Med ein låspung, messinggul og blank
Og slår fast at her ligg månadshyra
Like trygt og sikkert som ein bank.

Men på kne ved leddiken ligg mor hans
Og legg plagg for plagg i kista ned
Median Knute-Sivert, yngste bror hans
Står og tryglar om å få bli med.
..
Under lokket ruvar reisenista
Reine julekosten er det plent
Og på heiderslplassen øvst i kista
Lyser salmebok og testament.
.. 
Jakob Sande 
12

Ut i verda kom dei. Og fekk oppleva mangt. Korleis var det ikkje for ein ung gut å gå i land i Gdansk og sjå dei mektige bygningane langs bryggekanten? Sånn var det ikkje heime, om dei kom frå Søragadå eller Snørteland.

Men Jakob Sande skriv også om avskjeden og om lengt og sakn som skal komma. Det var ikkje berre mora som kom til å sakna han:

Men frå leddiken i løynd det glimtar

I eit lite flekk ut skilderi,

Der med blomstret barneskrift ein skimtar

«Di til døden trugaste Mari».

26


Har din glade lått med gråt seg blanda?

No er timen komen, Daniel!

Havet kallar på deg, kom med handa,

Vesle Daniel, farvel, farvel!

Men før dei drog ut, fekk dei nokre år på skolebenken. Før skolen var i eit eige hus, frå ca 1860, vandra skolen rundt i heimane og var omgangsskole. Og skolen var synonymt med læraren.

Her er Skole-Eirik på veg til elevane sine i Åkra i Kvinnherad. Til fots i bratte bakkar.


Og for å nå elevane i Fjæra, måtte han ro. I all slags ver. Og med alt han trengte av utstyr i kista si.

13


Konene hadde sitt å stri med. Og då silda kom, blei det endå travlegare. Og det blei pengar å tena. Men ikkje lett-tente pengar. Mange stod inne, eller i alle fall under tak då dei gana sild; gjorde silda klar til å bli lagd i tønner. Men det hende også at dei stod under open himmel. Og det var i febuar, mars. Tenk på den nordavinden som bles frå alle kantar her på den tida av året?




Men det var også jenter og damer som fekk dra til byen og handla på torjå:

15


Og om kvinene arbeidde mykje, hadde dei fri inni mellom. For dei hadde søndagar. Og om det ikkje var gudstenese å gå på, kunne dei ta ein tur i rein forlystelse.


Men det var også alvor dei stundene dei tok fri frå arbeidet i heimen. Dei starta kvinneforeiningar. Og på den måten skreiv dei eit kapitel i landet si demokratihistorie som har vore kraftig undervurdert. I tillegg blei dei kjende med den store verda, Lærte om Madagaskar og India. Og dei lærte å dela. Og spreia Guds ord.
Ein gong skreiv eg litt meir om dette: Misjonskvinnene i historia


Litt hagearbeid fekk dei tid til. Dei fleste hadde bærbusker til matauk. Og innimellom var det ei rose å sjå:
16

 
Den vesle snøklokka var nok vanlegare i hagane.
17.

Det e pitlemenn utroligt, men me ser jo at di kan:
ud av kalde, harda jordå komme snøklokkene fram!

Det e det fina med våren, og det e et klart bevis:
nytt håb kan spira onna møje snø og is.

Men mange mysse håbe når samfunnet blir kaldt,
og kjærligheden drebes i konkurransen øve alt.

Se: Snøklokker i hagen,vokse alltid flerr i lag,
di vett å holda samenn år di strekke seg mod dag.
Gunnar Roalkvam

Mennene som drog ut hadde også behov for å møtast til samling om Guds ord. Dei var langt vekke frå kyrkjer og samlingar i heimane. Og korleis kunne dei vita om det var menn på andre skip som låg ved same kai som dei, som kjende på det same behovet? Dei kunne ikkje spørja på Facebook. Men dei hadde sin eigen kommunikasjon. Ein del skiprar heiste dueflagget då dei kom til nye hamnar. Slik kunne andre sjå at det var folk ombord som ønskte eit kristent fellesskap. Dermed møttes dei. Dette har eg fortalt litt om før: Dueflagget, og eit slikt flagg heng på museet.
18

På samlingane hadde dei sin eigen song.

La vaie høyt vårt dueflagg
bli sett vidt over hav
og samle flere for hver dag
om ordet Gud oss gav!

Du Åndenes rene lyse tegn
fly over havet ut
og samle til vår Frelsers hegn
og vinke opp til Gud

* 
Ikkje alle mennene som hadde arbeidsdagen på sjøen, drog så langt vekk. Det var arbeid nok langs strendene og svaberga våre. Og periodevis kom silda. Som snudde det mest på hovudet. Fylte sund og hamn og gater som elles låg ganske så tomme.


19

20

Skomakar Georg Rolfsen kunne meir enn å såla sko. Han var en flink revyartist og ikkje minst en dyktig revyforfatter. Og silda var eit sjølvsagt tema under revyen. Visa kunne gått inn i den aktuelle debatten om kvinnesyn, men her tar me visa med utan debatt, berre grunna "historisk interesse":

Når silda kommer til oss på ny,
da er det fiske, da er det fiske!
Og når vi spiller en lett revy,
da er det fiske, da er det fiske!
Når fiskefolket går i gatene
og silden ligger brun på fatene,
da er det fiske, da er det fiske.

Når byen fylles av støi og damp,
da er det fiske, da er det fiske,
og hele luften av treskodamp,
da er det fiske, da er det fiske!
Når strilen kjennes på mavene
og kvinnehæren kommer travende,
 da er det fiske, da er det fiske!

Når byens damer tar permanent,
da er det fiske, da er det fiske!
og elskovstrang i sitt hjerte kjent,
da er det fiske, da er det fiske.
Og når de tripper der ilende
og Boknabuen kommer smilende,
da er det fiske, da er det fiske!

Når jomfruen bliver rar og ør,
da er det fiske, da er det fiske,
og når hun smiler til hver sjarmør,
da er det fiske, da er det fiske.
Og når hun vrinsker litt eggende
og Kvitsøybuen glor på leggene,
da er det fiske, da er det fiske.

Når kvinnen atter blir lei og sur
er fiske omme, er fiske omme,
og glemmer ganske å gå en tur,
er fiske omme, er fiske omme.
Når jordmoren setter opp skiltene
og ungene de kommer trillende
er fiske omme, er fiske omme.

Også etter at silda forsvann og dei store seglskipa la til kai for siste gong, har Skudeneskarar dradd på havet.
21



Dei var ofte uten lenge om gongen. Og dei som gjekk heime har venta.


Til alle tider, har det vore ei stor oppgåve for mødre å oppdra barn åleine store deler av tida. Og det kan nok henda dei sa som Josef G. Larsen seier det i visa: Det skal bli andre boller når Paben kjem heim. Og det handla ikkje om skoleboller, nei:

Han Papen vår e styreman ombord på Lavik Lyst

og driv so jamt med torskefiskje aust av Grønlands kyst,

Her heime styrer Mammå, og da går no så som so

og går da altfor gale, syng ho ut, da ho e go:

Det skal bli andre boller når Paben kjem heim, 

når Paben kjem heim til jul.

Ein anna dag bakar mammo brød og ungane hiv i fire kilo gjær. Og dei deler ein kandisklump i to med Pabens barberkniv. Og:

I går så klypte Mamma oss, og da gjekk i ein snubb,

og alle fekk me hårfasong på lag som åkerstubb,.

Og etterpå så klypte me han Passop og han Pus,

men då bles Mammå opp til storm og heldt eit himla hus. 

Det ska bli andre boller når Paben kjem heime, Paben kjem heim til jul!





22


Rundt heile kysten ruva etter kvart Bjellandspipene og fortalte om gode år. Denne står på Sunde. Naboar var redde for rasfaren, så for nokre år sidan blei fire ringar tatt av høgda. Eg var på Sunde. La meg strak ut på asfalten og fann ut kor høg ho hadde vore. Så malte eg det slik. Nå veit alle kor høg Bjellandspipa har vore, Og nokon på Sunde veit kor rar prestefrua er. 

*

Noko går i gløymeboka. 

23


Noko blir fortalt vidare. Og noko kjem på museum. Heldigvis. Og Derekhuset står framleis og fortel si historie frå ei anna tid.

24


*
Då takkar eg for følgje for denne gongen.
Om det var maleri her som du kunne ha lyst på, finn du pris og størrelse nedst på sida her. 
Det er berre dei med nummer på som er til sals. 
Fleire av maleria mine er samla her.
Ta kontakt på sms 98060938 om du finn noko av interesse.
Det er fare for at det dukkar opp fleire vandringar framover. Dei som har vore til no, finn du her:

25




1. seld
2. 30x90 cm kr 3000
3. 24x30 cm kr 900
4. seld
5. seld
6, seld
7. 50x60 cm kr 2000
8. 50x60 cm kr 2000
9. 30x30 cm kr 1000
10. 40x50 cm kr 1500
11.seld
12. 50x60 cm kr 2000
13.seld
14. seld
15. seld
16. seld
17.24x30 cm kr 700
18. 30x30 cm kr 900
19. 30x40 cm kr 900
20. seld
21. 30x40 cm kr 1000
22. 30x90 cm kr 2000
23. 30x40 cm kr 700
24. 30x40 cm kr 1200
25. 40x40cm kr 1500
26. 40x40 cm seld

onsdag 11. november 2020

Minne frå barndommen - "En fortid å huske med".

Utstillling 2:

Barndommen var så langt vekke. Så lenge. Men no er han her igjen, som minne som dukkar opp. Med lydar og lukter. 

Lyden frå båtane som kom inn:

A.










Og måkeskriket som vekte meg om morgonen.






Men kva er det som skjer når me minnest noko? Er det gammal film som rullar og går i tankane?

Inger Hagerup skriv:

Nå går årene baklengs.

Huker du da og da?

Husker du stevnemøter?

Husker du hva han sa?


Husker du gledenes gullstøt?

Husker du snertens ild

dengang da øyeblikket

og intet annet var til?


Langsynt blir alderdommen.

Bra er vel også det.

Godt at vi har en fortid

som vi kan huske med.

Ei fortid å hugsa med? Ja, eg er så heldig å ha ei fortid, ein barndom i Skudenes, som eg kan hugsa med. Og det aller, aller mest er gyldne, gode minne. Så då eg tok mine første penselstrok, var det naturleg at dei var prega av Høines og dei heime.



Tidleg tok far, (Rolf Høines) oss med i arbeidet med alt han fann av gamalt som han meinte det var grunn til å ta vare på. Lenge før museet såg dagens lys, begynte han å samla saker og ting. Men hugs: "Det er forskjell på å vera samlar og skrotnisse," sa han.

4


Tur til Litalahyttå blei det nesten kvar søndag. Aldri på lørdag? Nei, for lørdag var arbeidsdag. Men på søndagen blei me vekte tidleg for å komma oss til fjells. No er eg gift med ein nordfjording og er busett under 100 meter høge Mjelkhaug i Kvinnherad, så akkurat det med "å gå til fjells" har fått eit noko anna meining. Men me drog i alle fall til fjells. Mor hadde kokt egg, og på sekken til far dingla kaffikjelen. Røyningshytta var målet om me skulle på langtur. Elles var me alle svært så tilfreds med å komma oss til Litlahyttå i Skeismyr. Historia til hytta som no er mykje brukt av barnehagane finn du her: Ei fortelling i tre akter.


Om me hugsar alt rett? Me kan høyra me syskena våre, seier ekspertane. For saman eig ein syskenflokk minna sine og kan korrigera kvarandre. 

Men av og til gløymer me. Eller me driv med erindringsforskyving som Olaf Agnar Gausvik kallar det:

I gamle dagar

var det alltid skiføre

heile vinteren.

Det skein to soler 

den 17.mai,

og vi sprang berrføtte

til langt uti oktober

då hauststormane kom

og føyste taket av stova.



Eit av mine gode minne er turane på krabbefiske som gav mykje mat og mykje hygge. Og fine stunder på sjøen:

5


I hagen laga far Krabbeboden der me samlast både små og store. Og det må innrømast: Det var ikkje mange dagar det var temperatur til å sitja ute, så krabben blei servert inne. Men han ble kokt ute. Og det var faktisk det viktigaste.


Bading blei det sjølvsagt. Og me var så heldige å ha vår eiga badestrand. Med tjøra. Som hengde seg fast i handkleda før me viste ordet av det. Men bading blei det. Mitt mål var å symja ut til skjeret. Då var det lov å seia at eg kunne symja.




Så mykje sikkerhetsutstyr hadde me ikkje, dessverre. Men det gjekk heldigvis godt. - Pass på kvarandre, sa mødrene våre då med pakka badeklede og drog av garde.




Høinessjøen var også plassen der fleire av fyrvaktarane kom til lands. Men me hadde båten vår i Kanalen:




 Som venninne til Siv Langøen hadde eg ein tanke om at Geitungen var litt mitt. Det blei mange turar ut dit. Og den som ikkje har stått i trappa når Geitungen gjekk, veit ikkje kva ein tåkelur er.



Etter kvart som me blei større, fekk me dra til Sandvesand. Me sykla oftast over Risdalsletta. Tok av og til bussen. Men å bli køyrt, kom ikkje på tale. Me hadde jo ikkje bil, forresten. 




Først no i vaksen alder forstod eg at slike strender som me har i Skudenes og nordover til Åkra, må andre sjå langt etter. Ja, dei må faktisk reisa langt etter dei skal dei få kjenna den varme sanden gli mellom tærne.

8

"Måken det er bølgeslaget
som har gjort seg om til fugl"
Finn Kalvik


Sandvesand byr på mektige opplevingar. Å vera der når stormen piskar, er annleis enn når sola skin. Men ei flott oppleving er det.


Like kjekt var det ikkje når skodda seig på. Men det gjorde ho, både på Sandve, og som her i Naley og ved Høinessjøen. Men som i livet elles, etter ei stund så letta ho. 

9


Eit anna barndomsminne har eg som smaker på tunga. Eg veit ikkje kor ofte det hende, men eg hugsar det. Me kunne smyga oss bort til Knut som slynga honning i kjellaren. Honning på voks. Har du smakt noko betre? Eg liker ikkje honning, men dette var snop.



Heldige var me som hadde besteforeldre nær oss. Farmor og farfar budde i same huset som oss på Høines. Og mormor og morfar budde på Øygarden.

11

Øygarden er synonym med "Alle velkommen!". Fleire av venninnene mine "lånte" mi mormor, for dei hadde ikkje eiga bestemor i nærheten. 

Når me gjekk frå Øygarden, stod mormor og morfar i døra og vinka heilt til me forsvann nede i bakken.

I hagen hadde mormor stemorsblomster og fioler. På bordet midt i stova stod det ein bitteliten vase med fioler heile  sommaren. Så då eg skulle mala Øygarden, måtte det bli slik som dette.

Det er ikkje berre Geitungen som er uløyseleg bunden til barndomen min. Det er også dei andre fyra.



Kystfolket har eit nært forhold til fyrlysa. Slik Ola Bremnes uttrykker det:

Ytterst i verden ytterst i vest
kan hende du seile di skute
kan hende du seile tilfeldig som gjest
kan hende du går dær i rute
Uansett treng du et punkt som e fast
Dær du frakte di skjøre last
De e nokk at det står dær og brenn
en trofast gammel venn


Har du fyr
har du løkte langs din vei?
Har du fyr
Et signal om riktig lei
Ei lampe som gløde i mørke
og lose dæ ut og frem
Som tar dæ bort og hjemmefra
Men også tar dæ hjem



Vår Herre sa det når jorda vart te:
La det bli lys og det ble det
Så sette han sol og måne og stjerne opp
sånn at vi kunne se det.
Men det som han glemte i skapningens gry
Var alle dei som e dømt til å fly
På havet i vær og vind
Når skodde og mørke sett inn








Et landemerke førr håp og drøm
Helst sku vi la de bemanne
Dær skarven flyg og dær seien svøm
Ute på kanten av landet
Et hus i havet som står han av
Og gjør ein seilar så glad så glad
Og rope så sjøen skvett
- æ vil bli sætt!
17

Visa til Ola Bremnes får ei anna strofe til å dukka opp: 

Midt i nattens mørket blinker 

som et fyrlys Jesu navn:

Og tankane går til kveldane på bedehus og på Fredtun og alt det verdifulle eg fekk med meg derifrå. Dette året, når me skulle hatt jubileum for Fredtun, går takken til Johan Lunde. 


Lunde engasjerte meg, lærte meg opp og gav meg utruleg stort ansvar. Og han visste å oversjå det som var smått for å halda blikket på det som var det store: Å visa oss veg.

Han brann for det han trudde på. 

Me har noko å læra!



Takk for at du blei med på denne vandringa! Håper det vekte nokre gode minne også hos deg.

Kanskje me møtest ein gong i framtida, når me på ny fyller torjå med lyd og det er festival:



Dette var utstilling nr 2. Den første handla om hausten. den ligg her

Nr 3: Nostalgi - gamle dagar

Nr 4. Ut mot havet

Om du kunne ha ønskt eit av bileta her på veggen din, 
(sjå prisar nederst på sida her), 
kan du ta kontakt på post@marittotland.no
DM på Twitter, Instagram, messenger eller
send sms til 98060938.
Det går fint å senda maleri i posten. 
Då kjem ca 150 i porto.

Fleire av maleria mine er samla  her: Galleri Nauthydlaren

Kokeboka  til Anders, Digg, får du hos meg for 99,/



Fleire av maleria her finnest på kort

Vil du mimra meir?
Då finn du ei heil bok med Skudenesmimring i boka Husker du?    
Dessutan kan du skriva ned dine eigne minne i boka om du vil.



Dei maleria det står nummer på er til sals:
A. 50x60 cm, kr 4000
1.40x40 cm, kr 2500
4. 40x50 cm, kr 1500
5. 30x30 cm, kr 600
6. seld
7. 30x30 cm,seld
8,70x90 cm, kr 2000
9. 30x40 cm, kr 1000
10. 50x50x4 cm, kr 1200,
11. 30x30 cm, kr 900
12. seld
15, seld
17. 30x30x3 cm, kr 900
18. 40x40 cm, kr 2000